Stuten

Om Ernst Jager, volden i steinbruddet og det vanskelige spørsmålet om et offer som ble gjerningsmann

I nesten alle norske fortellinger fra Natzweiler finnes det en skikkelse som kommer mot leseren før navnet hans gjør det. Først er det kroppen: stor, tung, okseliknende. Så stemmen. Så stokken. Og så kallenavnet. Stuten. Ikke oksen, har noen forklart, for det norske ordet lå for tett på det tyske. Fangene var redde for at selv en lydlikhet kunne gjøre ham farligere. Han var en mann man ikke ville vekke ytterligere til live.¹

Det egentlige navnet var Ernst Jager. Han var ikke SS-mann. Han var ikke født inn i den nazistiske makteliten. Han kom til Natzweiler som fange, merket med svart trekant som såkalt «asosial», og ble deretter utnevnt av SS til kapo i steinbruddet. Der ble han, etter overlevendes samstemte vitnesbyrd, en av de mest brutale voldsmennene norske fanger møtte i leiren. Senere fulgte han med til underleiren Leonberg, hvor han igjen ble dømt for mishandling etter krigen.¹²

Det er fristende å skrive ham som monster. Det er også mulig å gjøre det. Men da stanser tanken for tidlig. For det som gjør Jager historisk interessant – og urovekkende – er nettopp at han ikke passer rent i én kategori. Han var et menneske som var blitt slått skjevt lenge før han begynte å slå andre. Han var et produkt av sosial nød, kriminalisering, fengsler, nazistisk rasehygiene og leirsystemets gradvise skolering i vold. Men han var også en mann som tok i bruk den makten han fikk, nøt den, utvidet den og gjorde andres svakhet til sitt rom for selvhevdelse. Det ene opphever ikke det andre. Det gjør bare historien vanskeligere, og derfor viktigere.

Fra Stralsund til sammenbrudd

Jager ble født i Stralsund 6. november 1905, inn i et fattig arbeiderhjem preget av trangboddhet, sykdom og vold. Den tyske studien «Der Stier – ein Opfer wird zum Täter» beskriver en oppvekst med alkoholmisbruk hos faren, svak skolegang, tidlig arbeid og et hjem der flere søsken døde små. Moren døde i 1920. Faren giftet seg på nytt. Den unge Ernst ble stående igjen med svake skoleferdigheter, sterkt mindreverd og en tiltagende erfaring av å høre til nederst.¹

Dette er ikke bare biografisk kulisse. Det er selve underlaget for artikkelens tolkning: at Jager kom inn i voksenlivet uten særlig kulturell kapital, uten trygg sosial forankring, med et voldsomt behov for anerkjennelse og med en kropp som etter hvert ble hans eneste sikre ressurs. Den som har lite språk, lite status og lite kontroll, kan begynne å tro på kroppen som eneste argument. I Jagers tilfelle ser det ut til å ha blitt nettopp slik.¹

På 1920- og 30-tallet glir han mellom sjømannsarbeid, løsarbeid, arbeidsløshet, alkohol og småkriminalitet. Han blir dømt flere ganger for tyveri, vold, tiggeri og ordensforstyrrelser. I 1931 får han en lang tukthusstraff etter et grovt ran. I nazismens språk var han snart ikke bare kriminell, men gemeinschaftsschädlich – samfunnsskadelig. Derfra er veien kort til tvangssterilisering: i 1937 ble han sterilisert som «arvelig belastet» alkoholiker under det nazistiske eugeniske lovverket. Senere kom arbeidshus, ny fengsling og til slutt Vorbeugungshaft – forebyggende fengsling. I februar 1943 ble han sendt til Natzweiler som svartvinkel-fange.¹

Her er det viktig å være presis. Denne bakgrunnen forklarer ikke den volden han senere utøvde. Men den gjør det mulig å se at han ikke oppsto i leiren som en ferdig figur. Leiren ga ham makt; livet før leiren hadde gjort ham mottakelig for nettopp denne typen makt.

Natzweiler: steinbruddet som scene

Natzweiler-Struthof var på én gang en hovedleir og en maskin for nedbrytning. Steinbruddet under leiren ble for mange fanger det første møtet med systemet: bæring av tunge steinblokker, bratte trapper, glatte underlag, slag når tempoet sank. Den norske minnetradisjonen har mange slike første-dag-fortellinger, og de går ofte via én og samme skikkelse: Stuten. På natzweiler.info finnes Rudolf Næss' tegning av Jager som steinbruddskapo, en figur som nærmest fyller bildeflaten.³

Haakon Sørbye, en av de norske overlevende, sa det rett ut: «En av kapoene var Ernst Jäger, men vi kalte ham for ‘Stuten’. Både fordi han brølte som en stut og fordi han var like dum som en stut. Han kunne virkelig det med å gjøre fangetilværelsen ekstra utrivelig.»⁴

Andre norske vitnesbyrd bruker lignende språk. Asbjørn Sehm skriver at «Stuten» var kjent for «enestående brutalitet» i steinbruddet. Harald Rustens erindringer formidler samme figur: en stor, sterk, voldsom kapo som presset de utsultede fangene til arbeid de knapt hadde krefter til.⁴

Det den tyske Jager-studien tilfører, er dybde i selve mekanikken. Jager ble sommeren 1943 utnevnt av SS til kapo og arbeidsformann i steinbruddet. Der, skriver forfatteren, gikk han løs på fangene med kølle, hakkskaft, knyttnever og spark når arbeidstempoet falt, eller når kraftløse fanger forårsaket uhell under transport av steinblokkene. Norske fanger ga ham tilnavnet «Stuten». Senere ble han også stilt for retten for dette, først i Rastatt-saken i 1948 og deretter blant de tiltalte i Metz-prosessen i 1954 mot noen av de mest brutale gjerningsmennene fra Natzweiler-komplekset.¹²

Det er ikke bare voldens omfang som gjør inntrykk her, men måten den ble utøvd på. Flere vitnesbyrd beskriver Jager som en mann som iscenesatte styrken sin. Han slo ikke bare for å få arbeidet gjort. Han slo for å demonstrere forskjellen mellom den sterke og den svake, mellom den som kunne kommandere og den som bare kunne bære.

Makt som belønning

Det mest foruroligende med leirsystemet er ikke bare at det var brutalt. Det er at det lærte seg å delegere brutaliteten nedover. SS behøvde ikke å slå hver eneste fange selv. De kunne skape et hierarki av privilegier, og la fanger gjøre deler av arbeidet.

For Jager innebar kaporollen langt mer enn en armbind eller en funksjon. Den innebar lettere arbeid, bedre innkvartering, mer mat, en viss seksuell tilgang til andre fanger, og – viktigst – en erfaring av autoritet han tilsynelatende aldri hadde hatt før. Ifølge studien var dette første gang i livet han virkelig hadde makt over andre. Han kom til å bruke den med voldsom intensitet.¹

Her blir spørsmålet vanskelig. For hvis man vil forstå, men ikke unnskylde, må man se at systemet traff noe i ham. Leiren tilbød ham en sosial rolle som passet det livet han allerede hadde levd inn i: en kroppslig, anti-intellektuell, hierarkisk og voldelig form for selvbekreftelse. Studien argumenterer for at Jager søkte respekt gjennom frykt fordi han aldri hadde kjent noen annen vei til anerkjennelse. Når han slo, var det ikke bare for SS. Det var også for å føle seg større enn sin egen biografi.¹

Det er en mørk innsikt, men en nødvendig en. Leirsystemet trengte ikke å skape slike mennesker fra grunnen av. Det trengte bare å oppdage dem, løfte dem opp og gjøre deres deformasjoner funksjonelle.

Nordmennenes erfaring: frykt, taktikk, overlevelse

I de norske fortellingene om Jager finnes det også noe annet enn ren avsky: en skarp praktisk intelligens. Fangene lærte seg hvordan man kunne overleve ham.

Noen forsøkte å lure seg unna tempoet når han vendte ryggen til. Noen søkte overflytting til arbeid under tak. Noen lærte seg hvordan humøret hans skiftet. Og noen forsøkte rett og slett å manipulere ham. Den tyske studien gjengir en historie om to norske fanger som presenterte seg som en godseier og hans sekretær, og som lot Jager tro at de etter krigen ville gi ham arbeid som godsforvalter. Resultatet var at han plutselig behandlet dem skånsomt, skaffet dem lettere arbeid og ekstra rasjoner. Historien er nesten komisk, men det komiske er syrebitt: den viser hvor sulten han var på anerkjennelse, og hvor lite det skulle til for å få volden til å vike til fordel for et skuespill om sosial oppstigning.¹

Trygve Bratteli nevnes også i denne sammenhengen. I studien sies det at Jager holdt en slags «straffetale» til Bratteli da han merket at den norske fangekameraten var i ferd med å miste livsviljen, og at Bratteli senere faktisk fremhevet Jagers bidrag til at han overlevde. Det er en opplysning som ikke opphever brutaliteten, men som gjør bildet mer sammensatt. Historien minner oss om at også en brutal kapo kunne handle inkonsistent, pragmatisk eller til og med øyeblikksvis livreddende.¹

Dette er en av grunnene til at Jager fortsetter å skape uro i materialet. Han var ikke en ren maskin. Han var en skadet, voldelig og opportunistisk person i et system som gjorde slike trekk funksjonelle – men ikke fullstendig forutsigbare.

Floris Bakels og den mislykkede pedagogikken

Blant de mest slående episodene i studien er møtet mellom Jager og den nederlandske juristen Floris Bakels. Bakels, som fryktet for sitt liv, forsøkte å tale med Jager om noe så grunnleggende som solidaritet mellom fanger: at de ikke burde stå fiendtlig overfor hverandre, men hjelpe hverandre. De snakket sammen i en time. Til slutt tok de hverandre i hånden, og Jager lot Bakels være i fred etter dette. Men Bakels satt igjen med inntrykket av at begrepet vennskap var nesten fremmed for ham; som om han manglet erfaringen av gjensidig respekt som sosial virkelighet.¹

Det er en sterk scene. Ikke fordi den gjør Jager sympatisk, men fordi den antyder en grense for hva man i det hele tatt kunne forklare inne i leirsystemet. Dersom hele ditt liv allerede har lært deg at forholdet mellom mennesker primært er dominans, utnyttelse eller kjøpbarhet, er ikke Natzweiler stedet der du plutselig lærer kameratskap. Leiren forsterket nettopp det motsatte. Den gjorde det mulig å selge brød, kjøpe seksualitet, bytte vern mot lojalitet og vold mot privilegier. Bakels' «pedagogikk» kunne ha øyeblikkseffekt. Men den kunne ikke oppheve strukturen som gjorde Jager til Jager.

Leonberg: volden fortsetter

Høsten 1944 ble Jager overført til Leonberg, en underleir i Natzweiler-komplekset nær Stuttgart. Fangene der ble satt til å arbeide i et bombesikkert autobahntunnelanlegg for Messerschmitt-produksjon, blant annet deler til Me 262-flyet. Her opptrådte Jager som blokkeldste og kapo, og vitneforklaringer etter krigen beskrev ham som en av de mest brutale aktørene i leiren. En bachelorstudie om Leonberg, basert på franske militærtribunalers materiale, understreker at han og Walter Hartmann var blant de mest fryktede funksjonsfangene, og at Jager ble dømt i Rastatt i 1948.²

Studien legger til flere detaljer: i Leonberg fungerte Jager også som bøddel ved gjennomføring av piskestraffer, og senere i et oksetransport-kommando. Her fortsetter mønsteret fra Natzweiler: mer vold enn andre, mindre medfølelse enn de fleste. I en spesielt skarp episode tvinger han en syk jødisk fange, Izaak Arbus, til å gi fra seg brødet sitt fordi Arbus på grunn av betennelse i munnen ikke klarte å spise det. Det er en liten scene, men en presis en: ikke bare fysisk vold, men en form for moralsk tomhet.¹

Når Jager kommer for retten etter krigen, er altså ikke tiltalen begrenset til én leir eller én periode. Den dekker en kontinuitet: at han tok med seg den makten SS hadde lånt ham, fra sted til sted, og brukte den likt.

Hvordan skrive om ham uten å forenkle

For en artikkel til DNND er dette kanskje det viktigste metodiske spørsmålet. Hvordan skriver man om en figur som Jager uten å falle i én av to feller?

Den første er den moralsk komfortable: å skrive ham som et rent beist. Da blir teksten ren og ryddig, men vi mister innsynet i hvordan systemet faktisk arbeidet – hvordan det sugde opp mennesker fra randsonene, deformerte dem ytterligere og satte dem til å administrere andres nedbrytning.

Den andre fellen er den intellektuelt forførende: å psykologisere så mye at ansvaret glipper ut mellom fingrene. Barndom, fattigdom, alkohol, sterilisering, arbeidshus – alt dette er reelt. Men det fritar ham ikke for det fangene så og bar på kroppen. Han slo. Han sparket. Han nøt sin stilling. Han ble dømt for det.

Det mest redelige er derfor kanskje å holde fast ved begge nivåer samtidig. Ernst Jager var et offer for et voldelig samfunn og et nazistisk system. Og han ble selv en gjerningsmann av betydelig format. Begge deler er sant. Det ene er ikke en fotnote til det andre.

Det er også her tittelen på den tyske artikkelen treffer så hardt: Der Stier – ein Opfer wird zum Täter. Ikke «et offer som også var gjerningsmann», men et offer som blir gjerningsmann. Verbet er det avgjørende. Det peker mot en prosess, ikke en essens. Jager var ikke «født ond». Men han ble heller ikke bare «gjort til noe» mot sin vilje. Han beveget seg inn i rollen, grep dens gevinster og fylte den med seg selv.¹

Etterord: hvorfor Jager fortsatt angår oss

I Norge fortelles Natzweiler ofte gjennom motstand, lidelse, solidaritet og overlevelse. Alt dette er riktig. Men systemer som Natzweiler skaper også andre figurer, og de må med dersom historien skal bli hel. Jager er en slik figur.

Han minner oss om at leirsystemet ikke bare besto av SS og ofre. Det besto også av mellomledd, av fanger som ble gitt makt, av mennesker som var blitt knust lenge før de begynte å knuse andre. Nettopp derfor er han farlig som historisk skikkelse: han tvinger oss til å se hvor lite som skal til før et menneskes sårbarhet blir omdannet til våpen mot andre. Ikke alltid. Ikke uunngåelig. Men ofte nok.

For de norske fangene var han ikke et teoretisk problem. Han var stemmen i steinbruddet. Slaget over ryggen. Frykten for at en fot kunne skli, og at konsekvensen ikke bare var smerte, men Stuten. For oss i dag er han noe annet: en mørk prøvestein for historisk forståelse. Hvor langt tør vi gå i forklaringen uten å miste dommen? Hvor hardt kan vi dømme uten å slutte å forstå?

Det er ingen bekvem balanse. Men kanskje er det nettopp derfor Ernst Jager fortsatt bør skrives fram. Ikke for å gi ham siste ord. Men for å vise at også leirenes vold hadde biografier – og at det i disse biografiene finnes noe Europa fortsatt må lære å gjenkjenne, før nye systemer igjen begynner å lete etter mennesker som kan låne makt og bruke den nedover.

Fotnoter

Kilder og henvisninger

Primær- og hovedkilde

• Der Stier – ein Opfer wird zum Täter (tysk studie, opplastet dokument basert på rettsdokumenter, fengselsarkiver og etterkrigsvitnesbyrd om Ernst Jager, f. Stralsund 1905)

Supplerende litteratur og dokumentasjon

• USHMM, Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933–1945 – oppslag om Natzweiler-Struthof og underleiren Leonberg
• Bachelorstudie om KZ-Außenlager Leonberg, basert på franske militærtribunalers materiale og Rastatt-prosessen i 1948
• Aktive Fredsreiser: norske vitnesbyrd om «Stuten» fra Haakon Sørbye og andre overlevende
• natzweiler.info: biografiske notater og Rudolf Næss' tegninger av kapoer i steinbruddet

Norske memoarer og erindringer

• Asbjørn Sehm, erindringer fra Natzweiler
• Harald Rusten, erindringer fra steinbruddet
• Trygve Bratteli, etterkrigsutsagn om egen overlevelse i leirsystemet