Niels Christian Ditleff (1881–1956) var diplomaten som ikke kunne sitte stille mens nordmenn led i tyske konsentrasjonsleirer. Fra Stockholm under okkupasjonen organiserte han det som skulle bli De hvite bussene - redningsaksjonen som hentet tusenvis av skandinaviske fanger hjem i krigens siste måneder. Hans historie er fortellingen om én manns vilje til å redde liv når alle sa det var umulig.
1939 Warszawa-evakuering • 1942-45 Stockholm/registeret • Mars-april 1945 De hvite bussene • 18. juni 1956 Tragisk ulykke
Fra Kristiania til krigens Europa
"Jeg vil gjerne bli en nær venn av ditt hjerte" — Niels Christian Ditleffs ord når han ville slippe et menneske nær inn til seg
NIELS CHRISTIAN DITLEFF
1881-1956
Diplomaten • Redningsmannen • Humanisten
Fra sitt kontor i Stockholm bygget han et register over 8000 norske fanger. Hver enkelt navn representerte et menneske han nektet å gi opp.
Niels Christian Ditleff vokste opp i Kristiania, studerte språk, og gikk inn i utenrikstjenesten da Norge var et ungt land. Hans poster førte ham til St. Petersburg, Barcelona, København og Göteborg. I 1927 ble han sendt til Warszawa som Norges sendemann.
Da Tyskland invaderte Polen i september 1939, gjorde Ditleff det en god mann gjør når krigen kommer: Han organiserte evakuering. Gjennom sitt nettverk og tålmodige forhandlinger fikk han over tusen mennesker ut av den beleirede byen i tide.1 Dette var bare begynnelsen på hans redningsarbeid.
Stockholm: Registeret som reddet liv
Under okkupasjonen kom Ditleff seg til Stockholm. Der, i den svenske hovedstaden, bygget han opp noe bemerkelsesverdig: Et detaljert register over norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer.2
"I min hånd holder jeg en bok som betydde liv eller død for tusener av nordmenn. Den kom til å bety liv for dem alle. Det er minister Ditleffs eget hovedregister fra årsskiftet 1944/45 over de norske fanger i Tyskland. Det er nesten 8000 navn."
Dette registeret ble grunnlaget for De hvite bussene - den storstilte redningsaksjonen våren 1945. Sammen med Folke Bernadotte og Svenska Röda Korset førte Ditleffs iherdige arbeid til at skandinaviske fanger ble hentet ut fra leirer som Neuengamme, Dachau og Ravensbrück i krigens siste uker.
Mange av de norske fangene hadde tidligere vært internert i Natzweiler-Struthof, men ble tvangsflyttet østover da leiren ble evakuert høsten 1944. Det var disse menneskene - spredt i dødsleirer over hele Tyskland - som Ditleff nektet å gi opp. Blant dem var mange som var dømt under Nacht und Nebel-dekretet (NN), og skulle forsvinne sporløst.
En brå slutt
Etter krigen fortsatte Ditleff sin diplomatiske tjeneste som Norges ambassadør i Finland. Men hjertet hans forble hos de som kom hjem med fangenummer og arr. Han arbeidet helt til sin dødsdag med planer om å hjelpe krigsinvalider og stifte et varig minne om tysklandsfangenes motstand.
- juni 1956 omkom Niels Christian Ditleff og hans hustru Johanne Margrethe (Hanne) i en trafikkulykke i Oslo.3 Et liv i tjeneste fikk en brå slutt.
Minnetalen: Axel Middelthons ord ved båren
HISTORISK DOKUMENT
Bisettelsen • Juni 1956 • Oslo
Dette er Axel Middelthons håndskrevne manuskript - ordene som ble lest ved båren til ekteparet Ditleff. Middelthon selv var NN-fange nummer 10840 i Natzweiler, senere flyttet til Dachau. Han sto der som levende bevis på Ditleffs livsverk, en av de tusenvis som ble reddet av De hvite bussene.
Om talerne ved gravferden
Ved gravferden talte to menn som selv var reddet av Ditleffs innsats. Paul Thygesen representerte de danske konsentrasjonsleirfangene og holdt tale på dansk. Axel Middelthon, selv NN-fange nummer 10840 i Natzweiler og senere Dachau, talte på vegne av norske fanger.
Begge sto der som levende vitnesbyrd om redningsaksjonen - blant de tusenvis som kom hjem takket være De hvite bussene.
Paul Thygesens tale
Den danske representanten for konsentrasjonsleirfangene talte med gripende ord:
Historisk dansk rettskrivning beholdt
På Norges befrielsesdag – den 7. mai i fjor – traf jeg fru og herr Ditleff for første gang, og det ble en stor opplevelse. På danske konsentrasjonsleirfangers vegne hadde jeg æren – sammen med to andre tidligere fanger fra Danmark – å føre den danske fakkel til broderlandet Norge, hvor den tændte faklene på Akershus.
I dag kommer jeg atter som representant for samtlige danske fangeorganisasjoner – men i et helt annet ærende. Vi står i dag ved fru og herr Ditleffs båre, og våre tanker går tilbake til en fjern og ond tid, hvor både norske og danske hadde bruk for store kvinner og store menn – mennesker, der kunne tenne håp og tro – også for de, der stod utenfor deres nærmeste krets.
At leve et lykkeligt og godt ekteskap ved siden av en sådan kvinne er den største og den beste inspirasjonskilde i livet. Det menneske vi elsker høiest kan bedre enn nogen anden opflamme oss til de store og edle handlinger, og jeg tror det har vært således for de to, der nu er gått bort.
De følte ikke blot Norges tapre sønner. Deres hjerter var store nok til også at ta oss danske ind i deres favn, og deres fælles stordaad blev at de også reddede mange danske fra den visse død, medens de samtidig forkortede lidelsene for over 6000 danske konsentrasjonsleirfanger.
Når man står ved en båre, er det bare hva man tenker og føler, der skal frem, men det er svært å uttrykke følelsene i ord, når vi her står ved fru og herr Ditleffs bårer.
I to var dere Norges aller største, og vi danske konsentrasjonsleirfanger vil av hele vårt hjerte takke jer for jeres stordaad og menneskekjærlighed mot oss. I ærbødighet og takknemlighet bøier vi våre hoder – i et ære være jert minde.
Axel Middelthons tale
Den norske NN-fangen, som Ditleff reddet fra Natzweiler og Dachau, avsluttet med disse ordene:
Når minister Ditleff vilde slippe et menneske nær inn til sig sa han: «Jeg vil gjerne bli en nær venn av ditt hjerte».
Fotnoter og kilder
Ytterligere kilder
- Axel Middelthons tale: Original manuskript oppbevart i DNND-arkivet. Middelthon var selv NN-fange nr. 10840 i Natzweiler, senere overført til Dachau.
- Paul Thygesens tale: Den danske representanten for KZ-fangene holdt tale på dansk ved bisettelsen. Kilde: Dansk-norsk fangearkiv.
- De hvite bussene: Se Folke Bernadottes Slutet (1945) og Sune Perssons Folke Bernadotte och de vita bussarna (2002).
- Ditleffs diplomatkarriere: Utenriksdepartementets personalarkiv, boks 247-249.
Relaterte arkivsamlinger
- Riksarkivet Oslo: RA/PA-1276 - Niels Christian Ditleffs privatarkiv
- Hjemmefrontmuseet: HFM-arkiv, serie D - Konsentrasjonsleirdokumenter
- Svenska Röda Korset-arkivet: De hvite bussene-dokumentasjon 1945
Denne artikkelen er basert på originalkilder fra DNND-arkivet, Riksarkivet og Hjemmefrontmuseet. Alle sitater fra Middelthons tale er gjengitt med originalens rettskrivning.
I ærbødighet. I takknemlighet. I hjertets vennskap legger danske og norske konsentrasjonsleirfanger sammen denne krans på fru Johanne Margrethe og Niels Christian Ditleffs båre.
Axel Middelthon: Fra Natzweiler til vitnesbyrd
Axel Middelthon (1911–1998) var jurist, motstandsmann og en av de norske NN-fangene som overlevde helvetet i tyske konsentrasjonsleirer.
Arrestert i 1943 for sitt arbeid i motstandsbevegelsen, ble Middelthon sendt til Natzweiler-Struthof som NN-fange - "Nacht und Nebel" - dømt til å forsvinne sporløst. Fra Natzweiler ble han senere flyttet til Dachau, hvor han var blant de skandinaviske fangene som ble reddet av De hvite bussene i mars 1945.
Etter krigen viet Middelthon sitt liv til arbeid for krigsskadde og torturofre. Han ble en sentral stemme i fangeorganisasjonene og arbeidet utrettelig for å bevare minnet om de som ikke kom hjem.
Når Middelthon talte ved Ditleffs båre, gjorde han det som en av dem som ble reddet – og som aldri glemte hvem som åpnet døren ut av helvetet. Hans ord binder sammen trådene: mellom diplomaten som nektet å gi opp og fangene som bar sporene på kroppen, mellom de som reddet og de som ble reddet.
En arv som lever videre
Niels Christian Ditleffs innsats under krigen står som et monument over hva én person kan utrette når viljen er sterk nok. Han var diplomaten som ikke kunne sitte stille, mannen som bygget broer der andre så avgrunner.
For Den norske Natzweiler- og Dachaukomité er Ditleffs historie en påminnelse om at redning ofte kommer fra uventede hold. Hans register over norske fanger - den boken Middelthon holdt i hånden ved båren - var mer enn navn og nummer. Det var et løfte om at ingen skulle glemmes, at alle skulle hentes hjem.
I dag, når vi minnes både Ditleff og de som ble reddet, ser vi hvordan historiens tråder veves sammen: Fra kontorene i Stockholm til leirene i Tyskland, fra diplomatiske noter til hvitmalte busser, fra håpløshet til redning.
Kilder og referanser
- Norsk biografisk leksikon: "Niels Chr. Ditleff", bind 2, 1999-2005. NBL lenke
- Store norske leksikon: "Niels Christian Ditleff", sist oppdatert 2023. SNL lenke
- Rønnebu, G.L.: "Mellom Solferino og Berlin" (Masteroppgave, Universitetet i Tromsø, 2022)
- Svenska Röda Korset: Arkivmateriale om De hvite bussene, serie F1:4 (1945)
- Den norske Natzweiler- og Dachaukomité: Axel Middelthons håndskrevne tale, juni 1956 (faksimile i komitéarkivet)
- Comité International Dachau: "Axel Middelthon - biografisk materiale", CID database
Dokumentasjon: Teksten av Axel Middelthons tale er transkribert fra originalmanuskriptet i Den norske Natzweiler- og Dachaukomités arkiv. Talen ble holdt ved bisettelsen av Niels Christian og Johanne Margrethe Ditleff i Oslo, juni 1956.
Footnotes
- Warszawa-evakuering 1939: Ditleff organiserte evakuering av norske og skandinaviske borgere fra Warszawa under den tyske invasjonen september 1939. Kilde: Norges Utenrikstjeneste under krigen, Utenriksdepartementets arkiv. ↩
- Fangeregisteret i Stockholm: Ditleff bygget opp et omfattende register over norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer 1942-1945. Registeret inneholdt nærmere 8000 navn med detaljerte opplysninger. Kilde: Hvite busser til Dachau og tilbake, Riksarkivet, samt Folke Bernadotte-arkivet, Kungliga biblioteket, Stockholm. ↩
- Trafikkulykken 18. juni 1956: Niels Christian Ditleff og hans hustru Johanne Margrethe omkom i en bilulykke på Mosseveien i Oslo. Kilde: Aftenposten 19. juni 1956; Morgenbladet 19. juni 1956. ↩